Det 195. offer

Han skulle dø i Trandumskogen. Men han lurte døden – og de tyske fangevokterne. Én mann klarte å rømme fra transporten ut til Dødsskogen. Han kom seg i sikkerhet. Deretter ble Trandum droppet som rettersted.

Trygve Øistein Gulliksen fra Glemmen ved Fredrikstad er 35 år når han arresteres i juni 1943; når han føres til Victoria Terrasse og Møllergata 19 – og deretter til Grini. Her skal han sitte et drøyt år. Da starter det som skulle vært hans siste reis: Til Trandumskogen, 30. oktober 1944. Men Gulliksen kommer ikke til Trandum. Han kommer seg fri. Og kan fortelle.

Forbrytelsen

Gulliksen er typograf. Typografer klargjør aviser for trykking. Typograf Gulliksen deltar i den illegale produksjonen av aviser – bulletiner – under krigen. Det er ikke bare strengt forbudt; det er forbundet med stor fare. I verste fall livsfare. Dødsdom.

Den faren løper Gulliksen når han deltar i å produsere undergrunnsaviser. De er en viktig del av den sivile motstandskampen i Norge. Trykkingen, ofte bare stensilering, må skje i det små – og helt i det skjulte. I 1942 blir han med på en slik operasjon i Oslo: I tøffelfabrikken «Hygga» på Høybråten. Flere illegale publikasjoner blir lagd her, blant dem «Norsk ungdom», «Den norske kvinne», «Bonden», og tidvis «Vårt Land».

Det går så lenge det går. 10. juni 1943 går det ikke lenger. Når han kommer til fabrikken denne skjebnesvangre torsdagen venter Gestapo. Allerede er eieren, Peter Christensen, hans kone og datter, tatt. Gulliksen lenkes på kjøkkenet mens lokalene ransakes. Deretter går turen til Gestapo-hovedkvarteret på Victoria Terrasse – og tortur. Deretter til Møllergata 10. Nye forhør, mer tortur. Så til Grini – og venting.

Rømmingen

Gulliksen blir sittende på Grini, uten dom. Han flyttes til «Haft», en lukket avdeling. Det er et dårlig tegn. Normalt innebærer det nye forhør. Men så skjer ikke. 30. oktober 1944 skjer det derimot noe. Han får ordre om å ta på seg sivile klær, og ikke fangedrakten. «Ved 16-tiden stod jeg og fire andre norske fanger og en russer klare til å dra. Tyskerne tok alle klær og alle gjenstander fra oss, og vi begynte å få bange anelser.»

Fra Grini går turen til Victoria Terrasse. De settes i celler i kjelleren. Flere fanger kommer til. De innstiller seg på å dø. I hvert fall når de ser tyskernes forberedelser. De aner henrettelse.

Klokka tre på natta tas de ut av cellene. De fratas jakkene. De bakbindes. Klokka halv fire lastes 23 fanger opp på to lastebiler. Fangenes bindes sammen, to og to. Gulliksen også. Snart skal 22 bli skutt. Gulliksen blir ikke blant dem. Han rømmer på spektakulært vis:

En presenning trekkes over lasteplanet. Tyske vaktsoldater setter seg bak – og i andre biler. Kolonnen drar fra Oslo. Det er mørkt. Og det ser mørkt ut. Utrolig nok har Gulliksen klart å få med seg en lommekniv. Tyskerne har ikke kroppsvisitert fangene. Og fordi det er bekmørkt ser han en mulighet: til å kutte repet og rømme. Han får has på tauet, men sliter med presenningen. Transporten nærmer seg Kjeller, og nærmer seg siste stopp: Dødsskogen.

I et siste desperat forsøk reiser han seg, får flerret presenningen – og hiver seg ut. Vaktene får summet seg, og skyter. «Jeg hadde slått meg stygt. Så var det å løpe for livet». Komme seg unna kulene. Unna soldatene som tar opp jakten. Unna døden. Soldatene gir opp. Etter en vandring i mørket kommer han til et hus. Annette Andreassen, en sydame, åpner forskrekket, men slipper ham inn. Her bor også Henrik Henriksen, en brannmann. De to kler ham opp i arbeidsklær og utstyrer ham med matboks, kaffeflaske og noen penger. Halv sju tar han toget fra Lillestrøm til Oslo. Her går Gulliksen i dekning hos venner. Han får tak i sin kone – og de kommer seg i sikkerhet i Sverige. Deres to sønner blir sendt til et barnehjem på Grorud og derfra videre til familie på Farset gård på Gol, der de var til krigen var over.

Sånn gikk det til, det som avisene i juni 1945 slår opp som «Gestapos eksekusjonspelotong ble snytt for sitt bytte».

Men før det snapper gamle medfanger på Grini opp at Gulliksen og frue står på en liste over ettersøkte. Altså må han være i live! Og ryktet går: At han har klart å hoppe av transporten med dødsdømte fanger. Og reddet seg. Som den eneste.

Etter rømningen, og før sannheten avdekkes etter frigjøringa, verserer ulike historier. Én er at en transport på tretti mann skulle sendes i bil fra en østfoldby til Tyskland, via Oslo. Det var underveis her at en av fangene hadde hoppet ut, og de øvrige 29 «ble skutt som straff for denne ene som var rømt». Sånn var det altså ikke, men det vitner om forvirringen som rådde, sommeren 1945, når løse tråder skulle nøstes opp. Og savnede fanger finnes.

Det er ikke 29 mann som henrettes i Trandumskogen, tidlig på morgenen, mandag 30. oktober 1944. Der er 22 mann – og skulle vært 23. De 14 nordmennene og åtte sovjeterne er de siste som skytes i Dødsskogen. Etter 22 henrettelser er det slutt. Fra nå av fullbyrdes dødsdommene på Akershus.

Vitnet

14. juni 1945 er Trygve Gulliksen igjen tilbake i Norge. To dager etter drar han opp til Kjeller for å se på åstedet. Nå i dagslys, og uten fare for å bli skutt. Han lokaliserer stedet. Også Gulliksen kom seg til en skog. Ikke til Trandumskogen, men til «Måsan»: Skogen som reddet ham – fra Dødsskogen.

Gulliksen forteller sin historie til media, som trykker den begjærlig, sommeren 1945. «En norsk fanges eventyrlige rømning fra de tyske bødler» er godt lesestoff etter fem år med sensur og undertrykking.

Halvannet år senere skal Trygve Gulliksen fortelle den igjen. Nå er han vitne i rettssaken mot den tyske bøddelen som skulle ha gitt ordren om å henrette ham: For Oskar Hans beordrer ild i Trandumskogen også denne høstmorgenen, selv uten én mann mindre en planlagt: Det 195. offeret overlevde Dødsskogen.