9. mai 1944: 19 mann skutt i Trandumskogen!

Det er ennå grytidlig morgen, denne mai-tirsdagen. En kolonne tyske militærkjøretøy har funnet veien fra Grini til Trandum. Sonderkommando fører, som så mange ganger før, en verdifull last: Norske patrioter. Dødsdømte menn.

Tekst: Petter Aunaas og Dag Leraand

Nøyaktig hvor de stanset, hvor fangene ble lastet av, vet vi ikke. Men vi vet hvem de 19 var, og hva som så skjedde med dem. De ble skutt. Alle med bind for øynene. Noen uten sko på beina.

Vi vet også hvor de ble funnet, i juni 1945; fredssommeren. De 19 lå i det som ble grav nummer 17 i Trandumskogen. Én av mange massegraver i Dødsskogen. Én av de største, med flest ofre.

19 mann, felles skjebne

De var 19 mann. Alle har sin historie, men noe av historien har de til felles: De deltok i kampen mot det nazistiske okkupasjonsstyret, og måtte bøte med livet for det. De kom fra flere deler av landet, men gikk alle i døden på Trandum. Og ja, de gikk:

Det siste stykket inn mot retterstedet blir de marsjert – fram til en grav som er klargjort, fram til en eksekusjonspelotong som står klar. Til en tysk SS-offiser som snart skal gi den dødelige ordren: «Feuer!» Ild!

Hva visste de, hva tenkte de? Vi får aldri vite hva de tenkte, men vi vet at de visste: At nå vår tiden kommet. Den de har forberedt seg på, etter at dødsdommene falt og benådningene var avslått. At nå er tiden kommet, den de nok har avfunnet seg med vil komme, men sikkert også har fryktet. Tiden for å betale den høyeste prisen. For å dø for en sak større enn dem selv.

Fangene lastes av de presenning-tildekte lasteplanene. Hvis formalitetene følges, leser sjefen for eksekusjonspelotongen, SS-Hauptsturmführer Oskar Hans, opp dødsdommene. Fangene bindes sammen med ståltråd, to og to. Det settes bind for øynene. Det settes i marsj – mot massegraven.

Prosedyren er at tre tyske soldater skal skyte på hver sin fange. Alle med skarpt, Så vidt vites med to skudd mot hodet og ett mot hjertet. 19 mann. Med ti-tolv soldater i selve pelotongen må det bety at de 19 skytes i fire-fem puljer. Trandumskogen er ikke bare et rettersted denne morgenen; det er et dødens venteværelse, på mer enn én måte: Fangene må vente på sin tur til å bli skutt. Mens de hører skuddene som dreper kameratene.

Men de hører neppe noen knekke sammen før skuddene faller. Så langt vi vet, og det vi også ønsker skal ha skjedd, er at de dømte fulgte oppfordringen fra én av dem, major Arne Laudal: «Vi skal dø oppreist, gutter!» Bødler som ble avhørt etter krigen bekreftet dette. De døde oppreist.

De står ved gravkanten. Noen faller kanskje rett nedi, andre segner om og må legges i grava. Det skjedde med respekt, forsikrer Oskar Hans etter krigen. Gravåpningen, lørdag 30. juni 1945 tyder på noe annet: Fanger ligger i lag; dels hulter til bulter. Identifikasjonen blir krevende.

Med bind, uten sko

Sonderkommando het avdelingen som sto for henrettelsen også denne maidagen. Én av mange Oskar Hans ledet. Det var strenge prosedyrer. Inklusive at det ikke skulle være verken prest eller lege til stede. Og fotografering var selvsagt am strengsten verboten! Soldatene hadde skrevet under på å holde kjeft. Det finnes ingen bilder, og soldatenes vitnemål etter krigen skal en alltid ta med en klype salt. De hadde sitt å forsvare. Sine egne liv, ikke minst.

Derfor er det mye vi ikke vet og aldri får vite. Derfor oppsto det også noen vandrehistorier, noen myter. Det het seg etter krigen at én prominent fange, major Arne Laudal, fikk innrømmet en form for ære: å bli skutt uten bind for øynene. Stikkordene fra liksyningen – den rettsmedisinske identifiseringen – sommeren 1945 sier noe annet:

«B.ø.» står det også ved Laudal. Dette er én av flere forkortinger som brukes. «Bind for øynene.» En annen er «H.b.»: «Hendene bakbundet». Men ikke «U.f.»!

Medfanger som så de dødsdømte ble hentet på Grini, fortalte etter krigen at noen var fratatt skotøyet. «Uten fottøy» står det ikke noe om i rapportene, men det framgår likevel at noen av ofrene ikke hadde sko eller støvler, for på de andre er dette registrert. Hvem var de som måtte møte døden barbeint?

To grupper, én kamp

De fleste av de 19 ofrene denne dagen tilhører to motstandsgrupper som har operert på hvert sitt vis. De har ikke hatt noe med hverandre å gjøre; ikke før de havnet på dødens venteværelse på Grini: Fallskjermen – og hentes av Sonderkommando midt på natta. Overlevert 02.30 står det i fangeprotokollen.

Arne Laudal var norsk offiser og motstandsmann. Han ledet oppbyggingen av Milorg sør i landet, med det som først het Kampgruppe III, deretter Distrikt 18 (D–18). Han er lederen for den ene gruppa som skytes denne dagen; Laudal-gruppa.

Ferdinand Tjemsland var norsk kommunist og motstandsmann. Han sto i bresjen for organisert motstand utenfor Milorg i Stavanger og ble dømt bl.a. for spionasje og planlegging av sabotasje. Han leder den andre gruppa; Tjemsland-gruppa.

Begge gruppene ble rullet opp, og de sentrale personene arrestert og torturert; dømt til døden og skutt. I Trandumskogen. De kom fra ulike deler av landet, delte ikke grunnleggende samfunnssyn, men stilte i den samme kampen: Mot nazisme og undertrykking, for demokrati og frihet.

De visste at de deltok med livet som innsats. De visste at det de gjorde, eller planla, kvalifiserte til dødsstraff etter den nazistiske blodjustisen. Det hindre dem ikke i å handle. Men det førte dem til Kristinelundveien på Frogner: Her ble de to gruppene, i hver sin rettssak, dømt til døden av SS- und Polizeigericht Nord. Hvor jussen rådde, men nazismen styrte. Her var ingen dommerkappe. Også juristene stilte i SS-uniform. Den med dødninghodet på skjermlua. Ikke fordi de skulle dømme til døden, men fordi de tilhørte SS. Fordi de var nazister.

Tjemsland-gruppa fikk sine dødsdommer 31. mars 1943.

Arnt Andersen (Stavanger)

Arthur V. Emanuelsen (Stavanger)

Knut Haugneland (Stavanger)

Martin August Johansen (Egersund)

Henry Victor Larsen (Stavanger)

Georg Osnes (Stavanger)

Magnus Nilsen (Hetland)

Ingvald G. Nordbø (Stavanger)

Ferdinand Tjemsland (Stavanger)

Laudal-gruppa fikk sine dødsdommer 14. april 1944:

Arne Laudal (Kristiansand)

Arne T. Bjørge (Arendal)

Knut Bø (Bygland)

Olav Dyvik (Grimstad)

Torleif Tellefsen (Grimstad)

Aanund Tveit (Moland)

To andre, dømt til døden i andre rettsaker, blir skutt sammen med dem: Johan A. Gøransson fra Oppegård og Lars Sandvik fra Kvinnherad.

Det blir også Rolf Olav Schulstad fra Oslo og Leif Dahl fra Stokke – Uten dom.

(Det er tidligere oppgitt at de 19 ble skutt over to dager, men altså lagt i samme grav: Tolv mann 9. mai og sju mann 10. mai. Fangeprotokollene fra Grini viser noe annet: De ble overlevert til Sonderkommando midt på natta, 9. mai – og det er vanskelig å tenke seg at de ikke alle ble kjørt samlet til Trandumskogen, og skutt noen få timer senere; samme dag – sammen.) Misforståelsen om henrettelse over to dager kan ha oppstått fordi de ble offentliggjort med en dags mellomrom, hhv. 10. mai 1944 for Tjemsland-gruppa og 11. mai for Laudal-gruppa, og kanskje fordi dette gjaldt to forskjellige rettssaker.)

Og hvem var det som måtte gå døden barbeint i møte, som en ekstra nazistisk nedverdigelse? Kommunistene fra Stavanger.